Stillheten etter stormen

Det er noe eget med dagene etter uvær. Når vinden endelig stilner og havet legger seg, føles luften nesten ny. Lukten av tang og salt henger igjen, og fjellene står mørke mot en himmel som fortsatt bærer spor av stormen. For meg er dette den beste tiden å fotografere på – når naturen puster ut, og alt er i balanse et øyeblikk.

Ofte drar jeg ut tidlig. Sekken er pakket kvelden før, batteriene ladet og hunden Scott klar før jeg rekker å ta på skoene. Vi går ned mot fjæra, der is og sand blander seg, og lyset begynner å vende tilbake. Det er som om naturen sier: “Nå kan du komme tilbake.”

Etter stormen blir fargene tydeligere. Lyset treffer fjellsidene med en klarhet som ikke finnes på stille dager. Selv små detaljer – en stein, et isflak, en sporlinje i snøen – får liv. Det er i slike øyeblikk jeg finner motivene jeg aldri planla.

Jeg har alltid ment at fotografering handler like mye om å lytte som å se. Stillheten etter stormen har sin egen rytme. Du hører havet trekke seg tilbake, ser skyene løse seg opp, og kjenner vinden miste grepet. Det er her bildene ligger – ikke i dramaet, men i roen som følger etterpå.

Når jeg senere går gjennom bildene, er det ikke bare motivene jeg husker. Jeg husker følelsen av å stå der, alene i restene av stormen, med et kamera som fanger det øyet så vidt rekker å oppfatte. Det er disse stundene jeg prøver å dele – en påminnelse om at naturen alltid finner tilbake til stillhet, uansett hvor voldsom den har vært.

Dette er Nordlysbloggen. Her fortsetter jeg å følge lyset, været og stillheten – der naturen forteller sine egne historier, én dag av gangen.